En hilsen fra Lurven

Lurven

Fosterkatt Lurven

Hei, Lurven her!

Nå har jeg snart vært i fosterhjem i to måneder, og fikk lyst til å mjaue noen ord om hva som har skjedd.

Til de som ikke kjenner meg kan jeg fortelle litt. Jeg er fauskeværing, men ikke flau av det. Det antas at jeg er ca 8 år gammel, og anta må folket bare gjøre. Jeg bryr meg fint lite om tall og sånt. Inni meg er jeg en plass mellom 2 og 12, litt avhenging av hva som finnes i matskåla….

Det er ikke alt jeg husker så godt, men en gang i tiden var jeg vanlig innekatt med folk, mat og varme. Plutselig en dag fikk jeg ikke komme inn igjen. Det kan hende jeg hadde tatt en litt for lang runde på egne poter på jakt etter den jentepusen jeg en gang ble så glad i, men så møtte jeg så mange andre jentepuser på veien og glemte tid og sted. Og at mine første folk da hadde glemt hvem jeg var. Jeg fant etter noe tid en garasje med mat, vann og varme pledd. Denne siste vinteren var forferdelig kald, og det kjentes godt ut med en varm plass å krølle seg sammen for natta. Jeg ble ganske godt kjent med disse snille menneskene, men de hadde ikke mulighet for å ta meg inn. Det var ganske mange dyr der fra før. Så en dag ble det snakk om at jeg skulle inn til Dyrebeskyttelsen. Fint lite skjønte jeg av hva det innebar, men jeg valgte å stole på disse menneskene, de hadde jo tatt godt vare på meg så langt.
Plutselig bar det ut på biltur. Jeg kom inn til snille folk som hadde ordnet meg plass på et bad. Litt usikker var jeg, men så sliten etter flere år ute at jeg mest av alt ville sove. Men det ble det ikke mye tid til. Etter bare noen få timer kom det enda nye folk. Jeg skjønte fort at jeg skulle videre. Ny biltur og nytt bad. Det skjedde veldig mye nytt på kort tid! Her var det i alle fall god plass! Mer mat, mer vann og en varm soveplass.

Noen ganger skulle man ønske man kunne snakke samme språk som folket. I lang tid har jeg hatt fryktelig vondt i munnen. Mat må man ha, men usj og æsj så vanskelig det har vært å spise. God våtmat fikk jeg, og tørrfôr med vann. Litt lettere å spise, og bra for magen min, som i lang tid har har tatt det jeg fant rundt om. I tillegg har jeg orm i magen. Masse orm. Fikk en pille som smakte kjøtt! Fantastisk medisin som tok bort all ormen, og da fant jeg veien i dokassa!

Endelig fikk jeg ro. Dama som oftest kom inn til meg, gjerne med kaffekoppen, eller ei bok, har jeg blitt veldig glad i. Det er veldig trivelig å ha selskap når man spiser, eller bare bli klødd bak øret, der det etterhvert ble funnet lopper. Ellers sov jeg. Sov og sov, i to-tre dager.

Med litt mer energi i kroppen fikk jeg utforsket badet. Her luktet det av mange katter. Jeg kunne også kjenne lukten fra katter utenfor badet. To stykker. Heldige katter som tydeligvis bor i dette huset. Jeg ble ansett for å være en god pus, og selv om jeg er godt voksen mener folkene i Dyrebeskyttelsen at her må vi bare trø til og gi meg et godt liv. Få dager senere måtte jeg til veterinær. Jeg tenkte at dette besøket kunne umulig bli verre enn mye av det jeg allerede har opplevd. Bestemte meg for å få en god tone med alle damene der, og det lønte seg i form av god mat og snill behandling. Endelig fant de ut at jeg hadde vondt i tennene. De så også på øyet mitt, hvor pelsens har lagt seg inn på øyet. De lurte på om det kanskje må opereres, eller om det kan hjelpe med øyedråper. De bestemte også at jeg skulle kastreres! Det synes jeg bare var tull, men når jeg fikk tenkt meg om noen minutter, så fant jeg ut at jeg har bidratt med mitt der ute. Og det er slettes ikke sikkert at de kattene jeg er far til har det bra. Jeg vet jo at livet kan være forferdelig for katter uten snille, ansvarsfulle folk.

Like etter ble det mørkt og godnatt, og jeg våknet noen gram lettere, og nyvasket! Full av smertestillende og helt uten vondt noen plasser! For en følelse! Tilbake på badet, «hjemme», får jeg opp matlysta. Øyet må dryppes, og det er helt forferdelig. Men dama jeg bor hos er kjapp og blir stadig flinkere. Noen uker senere måtte jeg tilbake for å fjerne et par-tre tenner. Det kan jeg si suuuuger! Selv med god smertelindring. Maten blir dvask og smakløs, og jeg kjenner min egen ånde. Jeg lukter like ille foran og bak. Dama sier det samme og tar meg igjen til doktoren en kjapp tur. Hjem med antibiotikakur. De tablettene smakte også kjempegodt. 3-4 dager senere er jeg i tipp-topp pusestand. Øyet er bedre, ballene er grodd, munnen i god stand til å spise ost, skinke og kylling, men jeg får stort sett bare kjedelig tørrfôr.

Jeg var med andre ord ikke noe akuttpus lengre. Dama bestemte at jeg var pigg og snill nok til å slippe ut av badet for få være sammen med de to andre kattene. Det gikk ganske fint. Fikk meg ett rapp av rødpusen, som ble til et sår under øyet, men det grodde fint. Ellers har jeg funnet min plass sammen med disse to villbassene og Dama, Mannen og Sønnen. Dagene går fort. Jeg ligger mye sammen med Dama. Så snart hun setter seg ned, og lener seg litt tilbake, anser jeg det som en invitasjon til fangkos. Jeg er tross alt en eldre kar, og det er min rett å bli klødd når jeg vil.

De har også en lufteplass ute. Der her jeg vært noen ganger sammen med Dama eller Mannen, men de må jo for svingende forstå at jeg har vært nok ute. Nei, jeg trenger ikke frisk luft i pelsen, eller snø under potene. Jeg vil være inne!

Her om dagen fikk jeg besøk av naboene! Enda to puser å bli kjent med. Jeg merker at de er ganske usikre på meg, og det skjønner jeg. Jeg ser ganske streng ut, men det er bare utenpå. Tenker det går seg til. De må bare frese så mye de vil, jeg bryr meg ikke. Vi har også en litenkattepus på besøk nå. Veeeldig søt snuppe 😉

Ellers går dagene til å titte i vinduet på fugler, hunder (fysj!) og kattene i nabolaget. Soving, kos og pelspleie (æsj!) Jeg elsker å leke med sugerør, eller når noen av folket gidder trille pingpongball med meg. Fram og tilbake, vi er ganske flinke på å sentre til hverandre.

Fremtiden er jeg litt usikker på. Folket her har ikke helt bestemt seg for om jeg skal bli her for alltid. Og veterinærene er litt usikre på om jeg må operere under øyet. Men en ting er sikkert, jeg har ingen hast med å dra herfra, og jeg ser det jeg vil se. Så får folket bare bestemme seg for ditt eller datt.

Det var egentlig deg jeg hadde å fortelle for denne gang.
Livet i et fosterhjem er helt fantastisk.

God påske fra Lurven.